Hei! Jeg heter Trude Olaussen, er 30 år og bor i Bergen. Her er min strikkehistorie <3
Instagramkontoen @trudeknits ble opprettet våren 2020 da jeg flyttet til Bodø midt i pandemien. Jeg hadde på det tidspunktet 0 garnlager, var monogam strikker og hadde ingen planer om å designe noe selv. I løpet av det neste året hadde jeg brått et stort garnlager, altformange strikkeplaner og -prosjekter på pinnene samtidig. Jeg ble bitt av babystrikkbasillen og fikk fort kysesyken.
Det var ikke før våren 2023 at jeg startet med strikkedesign. Det hele startet da jeg satt på føden med Therese Jacobsen (@knitbyjacobsen), som ventet på å bli igangsatt. Jeg hadde på tidspunktet vært langtidssykemeldt (angst) fra jobben min som jurist, og lengtet etter noe meningsfullt å gjøre i hverdagen. Therese visste godt at jeg slet med å stå i en A4-hverdag med 8-16 jobb og alt det innebærer. Hun foreslo at jeg kunne starte med strikkedesign, noe jeg fort avviste. Jeg hadde jo aldri vært interessert i å designe noe selv, og hadde heller ingen idèer!
Therese foreslo at jeg kunne designe en genser, så kunne hun brodere feks "angst" på den, for å fronte psykisk helse. Jeg er av typen som ikke (virkelig ikke) klarer å se for meg ting på forhånd, og klarte ikke å ta idéen hennes seriøst. Jeg så for meg en genser med store, svarte bokstaver midt på brystet: ANGST.
Senere snakket jeg med både Therese, samt Lise Bergesen (@pearlsandknits) om Therese sin idè. Jeg så fremdeles ikke for meg resultatet, men tenkte det hadde vært gøy å designe noe selv. Både Therese og Lise hjalp meg på veien, og vipps var Psyktbra Sweater på pinnene. Vi ble enige om å samarbeide om Psyktba-prosjektet (som du kan lese mer om i egen fane).
Mens jeg egentlig satt og strikket på Psyktbra Sweater, fikk jeg veldig lyst å designe noe babystrikk. Noe med hullstruktur. Helst en kyse. Det var jo "greia mi". Med et uhell ble både Arabellakyse og Sophiakyse til! Ikke spør, jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg vet fremdels ikke hva som skjer, for jeg, som aldri har hatt EN designidè, har plutselig et kaos av tanker, idèer og planer for strikkedesign. Misforstå meg rett, jeg elsker det, men jeg skjønner ikke hvem som skrudde på den knappen!
Hvis du har giddet å lese helt hit, så vil jeg bare si at strikkedesign har vært en slags redning for meg i hverdagen med psykemelding, angst, dårlig søvn og mye uro. Jeg har ikke klart å jobbe på flere måneder, og går i behandling hos psykolog og psykomotorisk fysioterapeut. Strikkedesign gir meg så mye mestringsfølelse, egenverdi og hjernetrim. Jeg er evig takknemlig for denne reisen, og blir superglad om dere vil følge med videre <3